Gud er virkelig og leder!!!!

Livet i Isiolo

”Work for food” gatebarn prosjektet gikk bra. Mange utfordringer med å holde ungdommene og barna rolige. Siden deres konsentrasjonsevne og disiplin er så lav. Mange fikk noe å tenke på, hvordan få mat og klær, hvorfor vi brente limet de sniffer. Delte noen ord om Jesus og bibelen. De fleste var fornøyde og rapporten til Deliverence church(sammarbeids menigheten) er nå skrevet, så vi får se om de fortsetter med dette prosjektet eller noe lignende.

Gambella

Vi har også vert i Gambella (en landsby 1,5mil utenfor Isiolo) et par ganger, både hjulpet praktisk ute på jordet, for å lage en grønnsaks hage, men også på å snakke med mennesker i landsbyen. Det vil si det er ikke så mange som kan engelsk, så vi hadde med oss 3 venner Halkano, Salad og Diri, som snakker språket. En fantastisk dag, med gode prater, ledelse av Den Hellige Ånd. Resultatet ble ei som ble frelst og et par andre som skulle tenke på det eller ønsket å vite mer om Jesus.

Halleluja!!

Skolebesøk

Teamet har satt inn støtet for skole besøk og oppfølging på Isiolo boys, Isiolo girls og St. Mery. Gud leder alle tre i hva vi skal si til elevene. Den Hellige Ånd leder oss til mennesker, hva vi skal si eller hvordan åpne samtaler med mennesker. Den Hellige Ånd fylte spisesalen på Isiolo girls, i sangen ”Holy Spirit regn, we worship you. So come and regn…” og flere jenter sto med tårer i øynene. En fantastisk stund og opplevelse!

Drama og danse undervisning

Nå har jeg også lært bort dans og dramaer til ei jente, som kommer ifra en menighet hvor de driver med outreatch på sommeren. Så hun kan lære drama gruppen sin og vitne til muslimer og andre hvem Jesus er på nye måter.

Livet, tanker og drømmer

Mye skjer og flere ting kunne blitt fortelt, nå føler vi alle tre at Isiolo er vårt hjem, rart å tenke at det bare er 14 dager igjen til vi er i Norge. Selvfølgelig blir det godt å komme hjem, men mange relasjoner er knyttet og hjertet vår vil nok om ikke alltid, så i hvert fall en god stund lengte etter å ned hit igjen. Er blitt vant til ”tar det som det kommer” kulturen, vennlige befolkningen, utedo og vaske alle klær for hånd. Tro det eller ei=) hehe….

Gud lar det umulige bli mulig!

I morgen er det «Work for food» -prosjekt. Et nyoppstartet pioner prosjekt med street kids, vær med å be om at de vil skjønne menigen med det. 1. Gud gav oss ansvaret for å passe på jorden på en god måte.
2. Alle må arbeide for å få mat.
3. Helsemessige årsaker for hele samfunnet.
4. Vi forkynner Guds ord, men også i praksis og det gir frukt!!!
Forje uke ble en av gateguttene frelst=) Halleluja

Muzunguko

Gud er en STOR Gud, som ser alle, også den som ikke vet hvem han er og til den som er utstøtt og ubetydningsfull i samfunnet.

Dette er hovet budskapet og forståelsen jeg har fra den siste måneden. Etter å ha vert ute på Mozung goko(hvitmann på rundreise). Erfaringen og historiene er mange.

Har vert i Kisumu/ Nyambare mission i vest Kenya, til Ngumbulu ved Kitangi/Kitui i sør i øst provinsen.

Foreløpig vet jeg ikke hvordan jeg laster ned bilder her på bloggen(men bilder kommer), så for dere med ”fjesbok”, søk opp gruppen ”Hjelp- barna sulter!”, så får dere se bilder jeg tok ifra prosjektet, som drives der. Gå også gjerne innom siden: www.elevatingtrade.no å lese mer om prosjektets oppstart og hva som skjer.

Utrolig hvordan Gud leder folk til å få øyne opp for dem som trenger det mest og som folk gjerne ikke hører så mye om. Jeg besøkte Ngumbulu i to puljer, med påskeferie i Kisumu, Nyambare og Thessalia i mellom.

• Hva som kan gjøres for å redde en landsby fra sult!

Endelig har regnet kommet til Ngumbulu, gress og planer vokser og menneskene takker Gud for å ha hørt deres bønner. I to år har det vert tørke og mange familier har mistet dyrene sine.

Jeg bodde hos en kristen familie, ble så å si adoptert inn i familien. Om kvelden satt hele familien rundt bålet på gårdsplassen å spiste middag og drakk chai. De minste barna sovnet i fanget på foreldrene, historier og opplevelser ble delt om hverandre, imens stjerne blinket over oss. Kvelden endte alltid opp med at noen bad og takket Gud for dagen, natten som skule komme og neste dag.

Familien besto av mor, far, de fleste tre sønnene bodde hjemme og hadde barn, døtrene må flytte til mannens hus i følge deres kultur.

Dagene gikk med på å se og snakke med folk i landsbyen. Blant annet oppmuntre damene som lager kurver, som de importerer og selger til Norge, så hvordan så hvordan ”Food for work” prosjektet hadde resultert i en stor dam med mange tusen liter regnvann.

Dette for å vanne plantene i hagen, hvor det vokser(tomater, løk, bønner, vannmelon, spinat og skoma wiki), noen gang til at studentene kan vaske seg og de tørreste periodene koker mat på. Besøkte primary, secondary school og den dagen var det foreldre møte og jeg fikk derfor takket dem og lærerne for hvordan de hadde forvaltet tid og penger til å grave store hull til trær, som barna plantet, og oppmuntret dem til å fortsette å samarbeide med oss og alt i alt er ca 2000 trær plantet.

På skolen fortelte jeg også om Jesus, hvem han er og hva Gud kan hjelpe dem med. Ved å gi dem håp, motivasjon og ”stå på vilje” til vider skolegang. Ikke minst at de kan be og forvente å få.

• Fra preken, til å bli direkte utfordret på det jeg prekte i praksis..

Det var et privilegium å se, men den personlig beste opplevelsen var å tre ut av frykten for å preke. Prekte noen timer på secondary school, for 1 og 2 klasse(videregående). Det var ungdommer fra 13-24år. Snakket hovedsakelig fra Galaterne 5. 13-26, om omvendelse ifra synd, få et rent hjerte; som gir god helse. Også om DHÅ, hvem han er, gaver og hvordan han virker. Ut ifra dette prekte jeg om å gå ut av komfortsonen og la DHÅ lede eller utfordre en. Så da elevene spurte om jeg kunne synge for dem, da kunne jeg jo ikke være dårligere og ikke gjøre som jeg prekte om. Så jeg ba til Gud og sangen ”God of the city” poppet ned i hodet mitt. Faktisk ble det veldig vellykket og bra. Takk Gud! I sangen er teksten råklar på hvem Gud er og hva han gjør. Noe som passet perfekt inn i hva jeg hadde preket om og ønsket å få frem som budskap. Gud er virkelig mektig, en forsørger i denne landsbyen, det har han bevist. Han er lyset i mørket, gir håp til dem som har hatt det håpløst, fred til den rastløse og ikke minst større ting vil skje.

Det som var skremmende var at få hadde forståelse om DHÅ og hadde hørt snakk om DHÅ også de som gikk i menighet, så underviste om åndsdåp og hvem/hvordan DHÅ er og fungerer. Ba felles med de to klassene om at de måtte bli åndsdøpt, helbredet og profiterte over noen. En fantastisk stund og følte virkelig at jeg var på rett sted, til rett tid og ønsket ikke å forlate de 60 studentene.

Kenyansk bryllup- et eventyr i seg selv

• Forberedelser

Fikk også med meg ett Kenyansk bryllup, yngste sønnen i familien giftet seg og WOW for en forskjell fra Norsk tradisjon. For det første er det mannen som skal betale og står for planleggingen av så å si ALT. Alt fra brudens kjole, brudepiker og brudesvenne, mat transport av brudens familie, slekt og venner. Hvem som skal pynte, ordne og ikke minst veien, slik at bruden skal komme seg trygt frem. Så dagen i forveien ble jeg satt til å reparere veien og ALT skjedde selvfølgelig manuelt, spader, sekker, hakker og trillebår. En intens men morsom utfordring! Regnvannet hadde ødelagt veien totalt noen steder, så vi måtte gjøre en ordentlig  jobb, slik at brudefølget, andre biler og motorsykkel taxier kan kjøre der over en lengre periode.

Dagen endte oppi en liten balje for å vaske meg, men vitsen ble borte da jeg på bryllupsdagen ble satt til å koke mat til mange hundre gjester, i og med at hele landsbyen er forventet å komme. Digre kjeler med suppe, ris, chapati(lompe) og kjøtt ble kokt på bål uti hagen. Strøm er ne gode man ikke finner i slike landsbyer enda og vannet er enten regnvann eller vann fra elven når det regner. Takk Gud for at Han har velsignet maten og beskyttet meg!

• Vielsen- sang og dans ved MEG!!!

Etter å ha ventet i kirken på bruden i 2,5timer, startet vielsen, som varte i 2 timer. Det var et eventyr i seg selv. Først kom brudgommen inn med 20 brudesvenner i lik dress, som marsjerte inn i takt til musikk. En til høyre- midten og en til venstre osv. Deretter fulgte følget til bruden med 10 brudepiker i hvite kjoler, med brudeslør og blinkende tiara(akkurat som blinke sko). Så kom noen eldre blomsterpiker i brune og gullkantede, syngende, ropende og dansende. De sprutet snøspray i luften, mens bruden og forloveren passerte i mellom.

Også var det meg, eneste hvite og det var kjempe stas for dem, ble også nevnt i innledningen og takk til dem som er kommet. Ikke nok med det, ble også plassert i koret til å synge og danse, jeg som ikke eier rytme og koordinasjon i kroppen.

Ja, dere leste riktig.. jeg sang og mimte det jeg kunne, sjarmerte og overasket vel de fleste. Oi, for en utfordring!

Ellers fortsatte vielsen som en vanlig norsk, med unntak at paret skrev under på vielsespapirene i selve vielsen. Feste fortsatte utenfor kirken med kake, gaver og selvfølgelig mat til alle. Etter brudeparet kuttet opp kaken og delte seg i mellom gav brudeparet kake til foreldrene, nær familie, pastorer og meg.

Så skulle alle gi gavene, si en liten hilsen og hva de gav. Deretter middag til ALLE gjesten, bilder også var festen over kl 18.00 på grunn av solen som går ned. Utpå kvelden da brudeparet hadde kommet til familien, slaktet de en hel geit og grillet innvollene på bålet. Det vil si lever og tarmene. Hvorfor står det i Bibelen, spis det du blir servert? Hvorfor må man i følge kenyansk tradisjon spise opp alt? Et sted går grensen og grillet tarm er ikke noe jeg ønsker å prøve å spise engang. Ungene knasket tarm til den store gullmedaljen. Godt jeg kjente familien så pass, slik at de ikke ble så veldig fornærmet

Ja, hva skal man si….mange tips til bryllupet mitt. Kanskje jeg skal skaffe meg en blinkende tiara??? =)

• Skilpadde historien

Ellers traff jeg på en ekte afrikansk vill skilpadde. Hvem har sakt at skilpadder er trege… denne var i grunnen veldig rask etter min mening. Rare skapninger, men veldig lett å løfte, men du verden for et hardt skall. Måtte jo bare ta på den, når jeg først hadde mulighet til det.

Påskeferie, fra klinikk, til slange til Guds nydelige natur ved Victoria sjøen.

• Mange drømmer har gått i oppfyllelse denne påsken

I påskeferien reiste jeg til Kisumu, en by i vest Kenya, der jeg var med ei nydelig, sprudlende afrikansk dame kalt Caren, ei venninne av Vigdis(lærer på bibelskolen). Hun viste meg Victoria sjøen, en FANTASTISK oppfinnelse av Gud, et nydelig syn, nydelig fisk, en utrolig stor ferskvannskilde i hjerte av Afrika, som renner ut som Nilen til Middelhavet.

• Gatebarn arbeid, med helbredelse

Besøkte også et tilbud en norsk mann har startet for en del år siden med gatebarn, prmery school og bibelskole for pastorer.

Gatebarna kommer 3 dager i uken, blir lært opp til å lage mat, vaske klær, hygiene, sosialisering og enkel skole(matte, swahili og engelsk). Dersom de gjennomfører dette i ett år får de sponsor og mulighet til å gå videre på en vanlig primary school. 26 gatebarn kunne han forklare meg at klarte dette i fjor. Takk Gud for styrken og tålmodigheten du gir dem som arbeider der. Noen dager spiller de fotball, og jeg med i skjørt. Guttene spilte uten sko og det gikk hardt for seg, en gutt slo foten stygt, så jeg gikk bort og spurte om jeg kunne be for foten. Ba og han bekreftet at den ble mye bedre, han gikk i tro å løp først litt haltende, deretter helt fint. Halleluja, takk Gud for bønnesvar=)

• Forbi Obamas hjemsted

Deretter fulgte jeg henne 3timer nord for Kisumu, paserte landsbyen presiden Obama kommer ifra og opp til Nyambare mission senter, der Arne(rektor på Devoted bibelskole) vokste opp.

Vi besøkte mange hjem og så hvordan de foreldreløse barna hadde det. Dette er barn hvor foreldrene er døde av HIVog barna er ofte HIV-positive selv og bor hos HIV-positive slektninger.

• Iiiiik en slange!!!!

En dag vi kjørte motorsykkel til et hjem litt opp i fjellet, kom vi ikke helt frem til huset og måtte dermed gå det siste stykke. Det jeg ikke viste var at slangene i området spesielt liker disse områdene. Så da pastoren, biskopen(ledende eldste i landsbyen) og jeg skulle gå litt rundt på tomten og jeg snakket om hoggormen vi har i Norge raslet det i gresset 2m unna. Jeg stivnet i skrekk og da jeg så det 2-3m lange grå/brune beiste snirkle seg i gresset, selv bare ett lite glimt klarte jeg ikke å holde meg. Jeg rygget raskt bak biskopen og hylte og grein om hverandre. Er det noe jeg IKKE takler, så er det slanger. Etter at pastoren forsikret meg at slangen var langt nede i hullet sitt og flere intense bønner til Gud i takk om at han ALLTID beskytter meg og det er han løfte, passerte jeg stille, men veldig raskt forbi stedet.

• Gud beskytter alltid

Skjelvende oppe på motorsykkelen igjen begynte enda en utfordring å komme, nemmelig regnet! Å kjøre motorsykkel på jordveier er som å kjøre på glattisen. Så da skyene nærmet seg og dråpene begynte å dryppe, ba jeg så intenst jeg kunne at Gud måtte holde regnet borte fra oss. Halleluja, vi fikk bønnesvar! Rett før det begynte å regne som verst kom vi i skjul. Ellers hadde vi strandet i ødemarken og måtte vasse i utrolig sleip søle tilbake. Gud er god og trofast i alt!

• Sykepleie drømmen min gikk i oppfyllelse=)

Fikk også en del timer på klinikken i Nyamabare, det vil si en norsk legevakt. Var med å teste pasienter for HIV, behandling av malaria fra den minste 2mnd gamle babyen til voksne. Så også på vanlig vaksinering og drenering av en abscess. Det vil si en lokal ansamling av bakterieholdig væske, som er svært smertefull fordi den presser på nerver, bein og blodårer. For det første ble jeg sjokkert over prosedyren. De kuttet 2*2cm lange kutt, uten bedøvelse og presset på, for deretter å gi smertestillende. I Norge ville man ha desinfisert hele rommet etter en slik prosedyre. På klinikken puttet man også utstyret i vann, såpevann, vann, desinfeksjons væske og vann. Ikke varmt van en gang.. I Norge ville man ha brukt en trykk spyler med desinfiserende såpe og 100 grader varmt vann.

Håndhygienen gikk fra hansker til vanlige hender om hverandre, fra pasient til pasient uten å vaske hendene. For eksempel fra en voksen person med HIV eller kratig halsbetennelse til en 2mnd gammel baby med malaria for første gang. Utrolig at ikke flere blir syke.. Å vaske hender er et puss i seg selv. Såpestykke, kaldt vann og frontehåndkle, som til sammen er det verste bakteriekilden man kan forestille seg i og med at det er så varm temperatur i luften og bakteriene formerer seg fortere. Så da jeg fikk anledning delte jeg mine observasjoner med han jeg hadde fulgt, han ble veldig overasket over forskjellene fra Norge Også glad for korreksjonene, i og med han bare har fått opplæring i prosedyrer av lokale og ikke har noen skolegang for det han gjør. Jeg skjønner etter all denne erfaringen at Gud veldig gjerne vil ha meg til Afrika, som sykepleier. Det er så mye kunnskap og refleksjoner de ikke har og gjør seg opp en mening om ting. Også alle dem som trenger å få håp, møte Jesus som frelser og eneste vei til Gud, men du verden hvor smarte noen er. Blant annet vil jeg aldri glemme den HIV-positive dama, som var leder for støttegruppen for HIV-positive, de tok med ca 10 skilling hver(0,7kr) og samlet og gav til den personen som trengte det mest den dagen. Hun hadde også en liten bedrift, som å leie ut plast stoler til ulike arrangeranger.

Også var det mange sørgelige historier: for eksempel den HIV-positive damer med slag, som var satt ut i skogen for å dø. Hun var delvis lam i begge ben og høyre arm. Hjelpeteamet kom og ba for henne, og sørget for tilstrekklig støtte og mat. Når jeg kom kunne hun bevege bena litt, men måtte få støtte til å holde seg oppe, hun kunne hilse, vaske seg selv og snakke litt. Prøvde å gi henne håp, be for henne og proklamerte dermed musklene til å fungere som normalt igjen. Også gav vi henne ulike råd for treningsapparater og øvelser..

• Thessalia mission- Gud gjør mirakler, når man går i tro!

Deretter reiste jeg opp til Thessalia mission, der Vigdis(lærer) og Arne(rektor) har bodd i flere år med familien sin. En fantastisk plass omringet av store åkere med sukkerrør. Da jeg gikk rundt på omvisning og så husene de hadde bodd, klinikken, kirken, hvor den norske skolen hadde vert og inn på området hvor bibelskolen de startet er, fant vi ei syk dame(kokken til bibelskole elevene) med malaria. Jeg fikk bedt for henne om helbredelse , hun ønsket egentlig penger til medisiner, men jeg fikk det for meg å si slik Paulus sa: Verken sølv eller gull har jeg, men det jeg har er mye sterkere. Det er kraften til helbredelse i Jesu Kristi navn. Etterpå viste det seg at hun ikke var frelst  og hun ønsket å ta imot Jesus som Herre i livet sitt. Ba en setning og ba henne repetere etter meg. Da viste det seg at hun ikke kunne forstå så mye engelsk, men bare kunne noen enkle fraser utenat og tolken jeg hadde var ei ung jente, som sa hun ikke klarte å oversette.Så jeg sa jeg ville sende noen andre til henne.Det viste seg at menigheten i Thessalia hadde besøk av noen predikanter og de drev med dør til dør evangelisering. Uten å vite det hadde jeg gjort det samme, men de hadde ikke vert hos hun jeg var hos. Avtalte med pastoren at han skulle ta kontakt med henne. Utpå kvelden så jeg dama gå rundt på området, fikk ikke snakket med henne, men hjertet mitt frydet seg og ropte Halleluja og gikk i tro om full helbredelse og hjel til å ta imot Jesus som sin frelser.

Ny frisk oppsart og fortsettelse i Isiolo.

Etter en uke i Nairobi med CHE-kurs (Community helth evangelisation/education) er jeg klar for å ta fatt på de siste ukene i Isiolo. Gud er trofast, og bruker DHÅ flittig til å lede meg inn på møte hvor pastoren preker om å bruke gaver og talenter 100%.

• Gatebarn arbeid og mer

Så jeg har vert innom arbeidet Deliveren church har og hørt mer konkret hvilket arbeid de gjør. Det overasket meg at det er en god blanding av det arbeidet jeg så i Ngumbulu med HIV, foreldreløse også en del prinsipper av det CHE driver med. I tillegg har de et gatebarnarbeid. Ikke så intensivt og ofte som jeg kunne ønske, men en gang i mnd samler de gatebarn, barn fra nabolaget og søndagskolen. Alt i alt er det mellom 60-100 gatebarn i Isiolo, som de ønsker å nå ut til. De deler ut klær, mat, ber, underviser og har leker. Dette har de drevet med i 5 år og neste sammenkomst er 1.Mai. Så dere kan godt be for denne dagen. På disse samlingene blir nye barn plukket opp og de fleste snakket med, dersom de har noen bønnebehov. For eksempel bønn for familien, eventuelt besøker de familien til barna, for å kartlegge hvorfor barnet tyr til å være på gaten. Målet til menigheten er å ha slike samlinger 1 gang i uken, nå klarer de bare 1-2 ganger i mnd på grunn av dårlig økonomi.

Så vi får se hva Gud sier, men jeg tror det beste er at jeg henger meg på dette arbeidet de driver med  den neste 1,5mnd vi har igjen her i Isiolo. I tillegg til litt hjemme besøk, for å spre håp og be for mennesker.

• Gud i hverdagen!

På et av besøkene jeg har vert på, kom en venn til hun vi besøkte inn. Etter en liten samtale mellom pastoren og besøket snudde han seg til meg å sa, at han som kom på besøk ville bli frelst. Så da ba vi med han til frelse foran hele familien. Det er hva man kaller å gå med Gud i hverdagen! Det var kjempe oppmuntrende for meg.

• Fremmover

Fremmover hører jeg rykte om at Habiba og guttene på området vårt ønsker å ha oss med å evangelisere og preke til en muslimsk landsby, som hete Garbatula. Der kan vi for eksempel vise Jesus filmen, tiden vil vise og vi får bare følge Gud om det er hans vilje. Spennende tider i møte altså. Har også møtt flere lærere fra døveskolen i forskjellige anledninger. Så vi får vel ta hintet at Gud ønsker at vi skal ta oss en tur bort dit, for å fortelle hvem Jesus er.

Den liger litt utenfor Isiolo town, er en skole hovedsakelig for døve og har 56 elever. Skolen starter opp etter ferie den 4.Mai, så noen av oss drar nok bort dit.

Gud leder virkelig, vi må bare klare å oppfatte hva Han ønsker at vi skal gjøre for Han.

Gud velsigne dere alle! –Helene-

Gatebarn party og planene fremmover med gatebarna

I samarbeid med Deliverens church hadde vi sist fredag den 30. April et party for gatebarna. Hele 70 gatebarn fra 11-22år møtte opp, for å danse, synge, få mat. Vi delte også Guds ord med dem og ba med dem. En fantastisk gjeng, med noen triste og vanskelige historier, som bare roper om å få hjelp. Mange har bare en mor som skal forsørge dem og resten av søskenflokken, eller hun har fått seg en ny mann som ikke vil ha noe med hennes tidligere barn å gjøre. Dessverre har ikke kvinner noe særlig autoritet i innlandet i forhold til mennene og da ser en slike tilfeller ganske ofte. En del av barna har ingen foreldre og vet ikke noe annet en å dra på gaten for å overleve. Noen av barna hadde bare vert på gaten i 1mnd andre 15år. Jon Ivar, Anne og jeg fikk være med på å vise at vi ser dem, lytte til det deres historier, møte noen av deres behov og bekrefte dem som spesielle individer. Prøve å gi dem håp og oppmuntring, samtidig som flere av disse barna og ungdommene kan følges opp videre i teamet til Deliverence church, for foreldreløse barn. Noen av jentene helt ned i 15års alderen var gravide for første gang og har ingen måter å fostre eller stabil grunn til at bana kan vokse opp på.

Det er alltid mange utfordringer rundt det å samle gatebarn, de fleste kommer til slike samlinger for å få mat eller klær. Under prekener sovner gjerne noen eller blir fort rastløse, men våre drømmer og ønsker er at noen av dem skal forstå hvorfor vi ønsker å hjelpe. Det krever en del disiplin og orden, men det gikk veldig bra, og hadde noen ledere av gateguttene som vi samarbeidet med om å hjelpe oss til å holde gatebarna i ro.

Jeg fikk muligheten til å fortelle om Jesus, at han har død for dem, tatt alle synder, sykdom og problemer på seg og seiret over døden og var da ren. Slik at vi kunne bli rene ved ham, når vi tar imot ham og at Gud er forsørger og kan hjelpe oss i alle situasjoner. Ber om at noen vil bli berørt og ta imot Jesus som deres frelser og Herre og derifra kan bli ledet av Den Hellige Ånd, til å bli forandret. Om det så bare er en, er det et mål i seg selv. Slik Jesus lette etter en bortkommen sau, skatten i åkeren eller kvinnen som kostet hele huset etter en av myntene som var blitt borte.

Videre samarbeid og hjelp:

Vi har bedt spesielt for nye muligheter til å hjelpe gatebarna, ha de åndelige øyne og ører åpne, for hva Gud ønsker å si og veilede oss. Dette er resultatet og pastorene i Deliverence church syntes det var verdt et forsøk. Det ligner en del på arbeidet og prinsippene ”Oslos lille hjelper” har, for dere som kjenner til ungdomsarbeidet i Ungfila Oslo.

Så det blir ”Isiolos lille hjelper”.

Førstkommende lørdag 8.Mai, skal vi arrangere et ”Work for food”- prosjekt, for å aktivisere gatebarna, få dem til å tenke litt annerledes, hjelpe samfunnet de lever i og vise at de duger til noe. Dette kan være med å styrke selvfølelsen deres, selv om det krever en del disiplin av dem. Arbeidet består i å plukke søppel i ca 2km og etterpå samles de til en liten apell om at Gud gav jorden til menneskene for at vi skal passe på den, hygieniske prinsipper og sykdommer, som kan forårsakes av at søppel som flyter i gatene. Også spørre mer konkret om de har tenkt noe på det vi snakket/delte om Jesus på partyet. De vil også få mat og klær som betaling for arbeidet. De som ikke plukker søppel, får heller ikke få ”betaling”. Det er spennende å se om dette fungerer, i og med at det er det første gang det arrangeres noe lignende. Dersom dette fungerer, kan vi åpne for nye steder å plukke søppel på, evt vil samfunnet, menighetene og lederne i Isiolo se arbeidet som gjøres og kanskje de vil støtte og samarbeide.   

Bønnebehov:

• Be for spesielt jentene som er gravide og at barn og ungdom må se hvem Jesus er for dem, slik at de Gud kan få et åpent hjerte å arbeide igjennom og at de må skjønne og be om Guds kraft til å forvandle deres hjerter, tanker og lyster.
• Be for ”Work for food” prosjektet den 8.mai, at det vil gi frukter og er en start i det små til forandring av individer og samfunnet.

Min debut på intranettet

Jaha! Så sitter jeg her da. Blogg… Grusomt ord. Blogg! Husker dere da vi måtte skrive logg på skolen? Det var tider det! Tror aldri jeg har hatt flere mark i ræva enn akkurat da. Vi måtte loggføre, gjøre rede for hva vi hadde gjort i timen. Kjenner jeg får sure oppstøt bare ved tanken. «Husk at det er en del av en læringsprossess, gutten min.» «Det er viktig å kunne reflektere over hva du har prestert.» «Loggen vil øke bevisstheten din rundt læring.» «Kan ikke du bare gjøre som alle andre da?» «Skriv loggen din, du!» «En dag vil du takke meg for dette!» Ja, særlig.. Kjenner du pipestemmen til frøken nærmer seg? Den trenger seg på, inn gjennom øregangene, og den slipper ikke ut igjen før du har mistet lysten på livet.

Forventninger. Smak litt på ordet. Kan det sammenlignes litt med en (b)logg, mon tro? Ulike folk fra ulike hold forventer noe av deg. Du må prestere. Du må vise til resultater. For du sitter vel ikke bare på skinka, og slikker sol vel?
Forventninger er bare bra. Det holder deg i gang på et vis. Holder hjula i gang. Det er forventningene fra andre som former livet.  Er det ikke?

Salme 23.

Herren er min hyrde,
jeg mangler ingen ting.
Han lar meg ligge i grønne enger;
han fører meg til vann der jeg finner hvile,
og gir meg ny kraft.

Hvor ligger forventningene her? Hvem gjør hva? For det første får jeg lov til å ligge i grønne enger. «Han lar meg ligge i grønne enger.» Jeg gjør ikke en dæmm skitt. Og belønningen for denne kraftanstrengelsen er, mer hvile og mer kraft.

Frøken melder seg på igjen; » Du kan jo ikke forvente at ting bare kommer av seg selv!» Nåde, svarer jeg.

Det er regntid i Afrika. Det betyr mye regn. Jeg observerer at landskapet blir mer grønt rundt meg. Trærne får nye blader, busker og gress gror. Vær med meg på denne tankerekka:

Hva gjør plantene i regntida?

– De vokser
– De strekker seg mot sola
– De bruker all sevje og næring de har inntatt gjennom røttene, til å vokse. Vokse mye!
– De sparer ikke på noe!
– De veit at regnet kommer, det ligger i lufta.
– Frukten kommer fram

Hva gjør plantene/træra i Norge om høsten?

– Stikk motsatt

Trærne i Norge om høsten veit at det går mot vinter. De tør ikke å bruke næring på noe annet enn å holde seg i live. Bladene visner. Blomsten faller av. Det blir ikke noe frukt. Fjorårets erfaring tilsier at det går mot vinter. Det er ikke vits i å satse på noe frukt nå. Det kommer ikke til å gå! Det blir i såfall forgjeves.

Jeg tror det er regntid. Ta sats! Ta rennafart! Klin tell! Rengnet kommer!

Josva 1

Så lenge du lever, skal ingen kunne stå seg mot deg. Jeg vil være med deg, likesom jeg var med Moses. Jeg slipper deg ikke og svikter deg ikke. Vær modig og sterk! For du skal hjelpe dette folket til å vinne det landet som jeg med ed lovte deres fedre å gi dem.

Vi har fått Gud rike, Guds lovede land. Jeg tror det krever litt sats for å spre det videre. Men husk, regnet kommer! Han er alltid med deg. Han slipper deg ikke. Og sist men ikke minst; Han svikter deg aldri.

-joni-

Endelig alle tre, men bare en ukes tid

Nå er vi endelig alle tre og teamfølelsen begynner å komme. Vi ha gjort veldig mye forskjellig denne uken også, Gud veileder og gir oss stadig innspill på hva vi skal gjøre her og mennesker Han vil at vi skal snakke med, be med og oppmuntre. Litt mere tanker rundt hva ukeplanen kommer til å inneholde har også kommet på plass.

Denne uke har vi også vert i Gambella, mye fordi det har vert en leder fra en organisasjon som heter «Global Hope Network International», som andreårs teamene har sammarbeidet med i samkjør med landsbyen, i forhold til vann, mat, wellnes, skolegang og incom. De danset og sang oss velkommen og felles hadde vi fine møter og apeller for å spre håp og vise at vi bryr oss. Noe som er svært viktig, og som vi kommer til å jobbe mye med etter tragedien og uroligehetene den 7.juli 2009.  Hvor mennesker ble drept, geiter ble stjelt, småkafeer som ble brendt ned og skolegang som måtte bli utsatt, fordi lærerene turte ikke å reise ut til området.

Ellers fikk vi levert to brev til to jenter i landsbyen,  fra ei på Devoted bibelskole. Dette betydde så ufattelig mye for dem, at noen i det hele tatt husket dem og brydde seg så mye om dem og skrev ned noe til dem.  Begge sto med tårer i øynenen og takket av hele hjertet sitt.  Et steg i å spre håp og kjærlighet. Et minne for livet!

I dag var jeg(Helene) med på å spre kjærlighet på et barnehjem i Isiolo. 34 fantastiske barn fra 9mnd til 14år, som enten ikke viste hvem foreldrene var eller har blitt misbrukt av foreldrene.  Søndagskolebarna i menigheten vi går i, lærte om den barmhjertige sameritan og hadde foreslått selv å gjøre noe for noen i samfunnet sitt som hadde det dårligere en dem. Vi sammlet noe overflødig tøy, kjøpte inn litt mat og forbredte noen sanger. Barn er så utrolig gode å ha og radikale på sine ønsker. En fantastisk påminnelse og bevisthet de har, selv i så ung alder. Det var en spent gjeng med søndagsskole barn, som møtte barnehjems barna. Barnehjemmet var veldig fint og det virket som det virkelig var et bra sted å vokse opp på, som et vanlig hjem og verdag, bare at barna hadde 33 andre søsken rundt seg. De gikk på skole, i menighet, korøvelse og vasker tøyet selv. Som et hvilken som helst barn i Isiolo ville ha hatt som verdag.

I morgen tidlig (mandag 22) reiser jeg(Helene) til Nairobi, og derette Ngumbulu hvor jeg blanst annet skal observere ulike prosjekter  «work for food», utdelign av mat på skoler, treplanting og kurvflettings prosjekt. Deretter drar jeg videre til Kisumu, hvor jeg skal treffe ei veninne av Vigdis(lærer) og ha påskeferie. Skal bli kjempe gøy å prøve seg litt på misjonærlivet på egen hånd, bli ledet av Gud alene og se nye steder. Siste stoåå på turen møtes Anne, Jon Ivar og jeg i Nairobi og skal delta på et CHE- kurs. Dette er et kurs med mange liketer i metoden, som den organisasjonen i Gambella har arbeidet med.

Så nå overlater jeg Anne og Jon Ivar til Isiolo, så må Gud virke igjennom dem, slik Han allerede har startet med.  De er jo så gode på å komme i kontakt med menneskene i byen og få til gode samtaler om Gud, hvem Jesus er for dem og avtale nye møter, for videre relasjonsbygging.

God påske fra meg i hvertfall, til alle sammen. Gud er den samme her i Kenya som i Norge og det som skjer her, skjer i Norge også. Det er så inspirerende å høre alt som skjer i Oslo for tiden. Stå på alle sammen. Glad i dere.

Bone asefive!(Gud velsigne deg).

De første oppdragene våre

Først vil vi si, takk for alle komentarer!

Vi har allerede vert med på endel ting her i Isiolo, som vi gjerne vil dele med dere.

Mange av dere har vert i Gambella, den lille fattige landsbyen med stråhytter litt utenfor Isiolo. Der har 2års teamet vert å hjulpet med praktiske ting og i fjord renset teamet en åker for sten i sammen med innbyggerene. Nå har de fått høstet ca 100kg med rødløk og tomatplantene var akkurat i ferd med å blomstre. De var så taknemmelige, og planen deres var å selge mye av løken i Isiolo og nedover til Nairobi(hovedstaden). Barna var på skolen, så vi fikk ikke snakket med dem, men noen av de eldre husket oss og andre fikk vi delt med hva vi gjør i Isiolo.

De siste dagene har Anne, jeg(Helene) og 2 av de afrikanske guttene som vi bor med, og som var med oss på skolebesøkene da Devoted og Tønsberg teamet var her, vert på Isiolo Boys. Der har de kristene guttene en uke med utfordringer. Vi har vert der å hatt mini prekener begge to og en av de afrikanske guttene ble utfordret på å preke. I går fikk vi også bedt for ca 15 gutter og profetert inn i livene deres.

Det er så spennede å være her, se hva Gud gjør med guttene, hvor åpene og lyttende de er når vi forteller dem hva Gud ønsker å fortelle de. Det er så spennede og gøy å bli utfordret på å holde minipreken forran 40 gutter, så tidlig i praksisen. Begge to har vokst mye på denne erfaringen også er det gøy å disippelgjør og se de afrikanske guttene utvikle seg i gavene Gud har gitt dem.

Heldige er vi!

Det er virkelig så stort å få være med på det Gud gjør her nede,hvordan han virker og bare virkelig oppleve at Gud er den samme her som hjemme i Norge. Felleskapet med folka her nede er så bra og vi kjenner at vi er brødre og søstre i troa. I dag har vi bedd og lest i bibel nesten kontinuerlig  fra 8 til 16. Utrolig bra og godt! Det er kraft i bønn. Noen av mine brødre og søstre her nede mener det er mer gjennomslagskraft for tingene vi ber om dersom vi ber høyt, danser mer og beveger på oss. Det er deilig å være med på og ta del i helt andre rammer for troa vår og helt nye måter å gjøre ting på. Virkelig overgitte mennesker i et overgitt felleskap.Heldige er vi som har mulighet og får lov til  ta del i dette. Heldige som for være her for en purpose!!

-anne-

Flere intrykk og hva vi tenker videre

Mange tanker og intrykk rører hver enkelt av oss som personer. De siste ukene har vert inspirerende, utfordrende, intense og morsome. Det er et privilegium å vere her igjen og få oppleve et land så forskjellig ifra Norge, men på samme måte kjenne at Gud er den samme. Han elsker hver å en og vi kan skinne som Jesus og vise å fortelle om hans kjærlighet til andre.Hva det helt konkret blir til vet vi ikke 100% enda, det er opp til Gud. Noen tanker har vi likevel fått og forsøker å opprette lokale kontakter for å inspirere og disippelgjøre dem så de kan arbeide videre, når vi drar til Norge.

Igjennom de mange skolebesøkene vi var med på da Devoted og Tønsbeg teamet var her, fikk vi en rekke navn og kontakktinfo, som vi ønsker å følge opp. Dette var mennesker som tok imot Jesus, ble helbredet og viste interesse av ulik grad. Noen vi gjeren ønsker å ha bibel studie/grupper med eller samtale litt mer om Islam, Koranen vs. Bibelen. Likheter, forskjeller og fordommer.

Det var også noen på skolene som kjente Jon Ivar og meg(Helene) igjen, det viste bare hvor stort intrykk det budskapet vi har med oss kan gjøre også at vi kommer igjen. Å se jenten på Isiolo Girls mime og synge enkelte deler av dansen. At de spurte på flere skoler ved navn etter elever fra fjoråret(bl.a Kevin, Karin Linea og Margrethe), disse som delte vitnesbyrdet sitt eller prekte på skolene. Dette inspirerer og trigger meg til videre arbeid også å fortelle Devoted og de som har vert i Isiolo før, hvor mye de setter pris på dem.

Vi deltok også på en Cruseid/gatekampanje i sammarbeid med flere menigheter her i Isiolo, der ble det profeter, delt kunnskapsord og mennesker ble frelst. Jeg kommer aldri til å glemme damen som kom springene frem til scenen og sa av hele sitt hjerte med tårer i øynenene at hun ville ta imot Jesus som sin frelser. Hun falt på kne forran ei fra menigheten i nærheten,  meg(Helene), Vigdis(lærer) og mange andre, å bekjente med sin mun at hun trodde at Jesus hadde død for hennes synder og at hun ville følge han.

Mitt(Helenes) hjerte ble bare enda større for de foreldreløse, fattige og gateguttene i byen. Hvor skal jeg starte, hvordan, med hvem? Gud ledet meg til flere alternativer og enkelte sammarbeidspartnere. De neste ukene vil gå med på å kartlegge enda mer og snakke med forskjellige for et sammarbeid. Alle kan ikke hjelpes og bli tilfredstilt, men noe kan gjøres og håper at et samarbeid kan formes, slik at dette kan fortsette når vi reiser hjem i slutten av Mai.

For hele teamet nå vil vi spørre Gud mer konkret utifra det vi ser, be, kartlegge behov og sortere ønsker(våre og andres) hvor veien og tiden våres skal brukes til. Ingen ting er helt spikret enda og slik vil vi også ha det endel nå det første, slik at vi kan ha åpne muligheter for hva Gud ønsker å bruke oss til her.

Det er noen spennede tider vi har forran oss! Bl.a et CHE-kurs(Community Helth Education/Evangelisem). De neste dagene/ukene går med på å bosette seg, ordne praktiske ting, kjenne på hvordan det virkelig er å leve som et team, snakke med mennesker bl.a de nye afrikanske naboene våres.

Afrika er Afrika, tig tar tid, men Gud er den samme og svikter aldri, selv om vi føler oss litt hjelpeløse og vet ikke hvor veien går. Vi ber omå få øyne og ører som ser og hører mer av hva Han vil for oss her i Isiolo.

Våre første uker i Kenya

Nå har vi snart vært her i en måned og det er mye som har skjedd og masse vi har opplevd! De første ukene hadde vi sammen med Devoted klassen og Get Focused teamet fra Tønsberg.

De første dagene var vi i Nairobi og gjorde det flest turister gjør:) i tillegg var vi å besøkte  misjonsstasjon, i Kibera slummen, barnehjem og Ungdomsfengsel. I Ungsdomsfengselet hadde vi dans, drama, sang og vitnespyrd. Dette var kjempe fint og veldig sterkt. Vi fikk veldig god kontakt med mange av ungdommene, mange gripenge historier og sjebner.

Videre dro vi opp til Isiolo, stedet som skal bli vårt hjem de neste måndene. Her hadde vi en god uke, med mye skolebesøk, kampanje i byen, safari, besøk i den lille lansbyen Gambella (som tideligere elever har vært). Denne uken var vi sammen med Tønsberg teamet og vi hadde mye godt felleskap både åndelig og sosialt.

Mye skjedde på skolebesøkene vi var på, vi fikk profetere over mennesker, kunnskapsord, helbredelser, folk som tok imot Jesus, og muslimer som var veldig inntressert i vår Jesus.Flere muslimer ble profetert over med flere hundre elever rundt seg. Gud gjorde mye disse dagene og vi følte oss veldig brukt av av ham.

Senere dro vi ett par dager til Mombasa med sol, 32 grader i sjøen, bading og mye mat, solbrenthet og mye kos:) Dette var veldig deilig, men nok med noen dager:) nydelig å være med sjøen!

Men nå har vi skrevet nok overfladisk info pjatt, som sikkert ikke er så spennende å lese om. Nå er det på tide vi kommer med noen opplevelser og vitnespyrd som virkelig har rørt oss.

Jeg (Anne) og Maria (devoted) fikk være med på noe som var veldig stort for dem og som virkelig rørte ved de, og som var et vitnespyrd for alle andre:

En gammel krokete mann med stokk kommer vaklende bort til dem, i den lille landsbyen Gambella. I det tørre landskapet har lansbybefolkningen ønsket oss hjertelig velkommen, med sang og dans i en seanse under en tre i skyggen. Gamle som unge har samlet seg sammen for å se på hva vi Muzungu (Hvitinger) har å komme med. De vet godt hvem vi er og team før oss har vært mye der oppe. Etter velkomstsanger og dansing er det våres tur. Vi har «showet» vårt med dans, drama og sang. Etterpå ber vi fram til forbønn og helbredelse. Mange kom fram og flere ble helbredet. Anne og Maria ba for denne gamle mannen som kom til oss uten nesten noe syn. Vi fikk være vitne til at Gud helbredet, og han gikk derfra med stokken på skuldrene!!!  Halleluja!!

Skeptikere som vi er ( og etter å ha hørt at mange afrikanere ofte sier ja uansett om Gud har helbredet eller ei) hadde vi mange kvalitetskjekker etterhvert forsto vi at han virkelig hadde fått synet tilbake! ( neste gang skal vi huske på å gå enda litt mer i tro:)

Det jeg kan si er at Gud virkelig former hjertene våres her nede, og mye i tankegangen vår blir forandret, vi blir prøvd og utfordret på mye. Det er en stor klisje at man blir mer takknemlig for hvordan vi har det i Norge etter å ha opplevd fattigdom! men fytti katta! det er søren meg sant og. Jeg har tenkt her nede mye at jeg er ufattelig heldig som har blitt plassert i Norge.Jeg har det så utrolig godt og alikevell kan jeg ha en dårlig dag, dersom morgenen starter med en kaffe flekk på den reine buksa jeg skulle ha på meg, t- banen som  er 40 min forsinka, og regnet som fosser ned.

Jeg har prata med mange Kenyanere om hvorfor de ikke skal dra til Norge, ofte er det noe av det første de spør om «can you suport me to go to your country». Jeg prøver å forklare dem at i Norge har vi andre problemer enn her. Depresjon, spiseforstyrrelser, høyt selvmordstall, skilsmisser etc. Konklusjonen er nok at ting ikke betyr noe.

Det er en så sterk livsglede og håp man opplever i menneskene som bor i en at Afrikas største slummer.

Nå sitter jeg og Helene på rommene våres i Isiolo. Vi kom her i går etter en humpete busstur i 5-6 timer. En busstur med veldig mye svette mennesker på en buss,mye høy musikk fra hvert ett sete, mye humper, mye lukter, mye flørtete gutter, mye sjeve blikk, mye bagasje mellom beina, mye dårlig luft, mye vennlige smil, mange Jambo (hei), mye nye bekjentskaper, mye fruktspisinger, = mye opplevelser som er verdt å få med seg:)

Litt rart å tenke på at vi skal være her så lenge, men kjærligheten for dette lille stedet på landsbygda med mye gjørme, lite vann og strøm,  masse vennlige mennesker kommer mer og mer!

Jon Ivar er i Etiopia så har får dere sikkert høre om så snart han kommer til Isiolo om en ukes tid! han har sagt at han gleder seg veldig til å sette seg ned å skrive blogg! hans store lidenskap (NOT!!)

Snakkast!:)